Passions des mots

Aujourd'hui 10 Septembre /i dag 10 september
Den trofaste kone

Sigrid Undset
"Un mariage ne se recolle pas comme de la porcelaine, une fois qu’il est brisé."/Et ekteskap limer seg ikke sammen igjen som porselen når det først er ødelagt.
Ce roman d'une vie conjugale met aux prises l'homme diminué par les revers matériels et la femme que les circonstances et son éducation ont poussée à se créer une situation indépendante. Sigurd a toujours souffert obscurément de ne pas être le chef, le protecteur, rôle essentiel de l'homme selon lui. Ses regrets, le sentiment de son infériorité, le mènent à trahir Nathalie pour une jeune fille qui a besoin de lui, qui s'appuie sur lui. La femme abandonnée demande le divorce et tente de chercher ailleurs une consolation à son désespoir. Elle ne trouve que désenchantement et humiliation. Elle et Sigurd ont cru obéir en s'aimant à un entraînement que rien n'explique ; et ils s'aperçoivent que leur amour touche aux racines mêmes de leur être. Ils ne peuvent le détruire.
Denne romanen om ekteskapslivet setter mannen svekket av materielle tilbakeslag og kvinnen som omstendighetene og hennes oppvekst har presset på for å skape en selvstendig situasjon for seg selv. Sigurd led alltid uklart av å ikke være lederen, beskytteren, menneskets vesentlige rolle ifølge ham. Hans anger, følelsen av hans underlegenhet, får ham til å forråde Nathalie for en ung jente som trenger ham, som stoler på ham. Den forlatte kvinnen søker om skilsmisse og prøver å søke trøst for sin fortvilelse andre steder. Hun finner bare fortryllelse og ydmykelse. Hun og Sigurd mente at de adlød i å elske hverandre en trening som ingenting forklarer; og de innser at deres kjærlighet berører selve røttene til deres vesen. De kan ikke ødelegge den.
|
Sigrid Undset er en norsk forfatter og romanforfatter. Moren hennes Charlotte er dansk og snakker tysk og fransk. Faren Ingvald Undset er arkeolog med spesialisering i jernalderen i Europa og nordisk og europeisk forhistorie. Familien flyttet til Norge da Ingvald i 1884 fikk stilling ved Antikvitetsmuseet ved Universitetet i Christiana.De første 11 årene av Sigrids liv vil være preget av farens alvorlige sykdom, men også av hennes historiske kunnskap: hun er opptatt av skandinaviske sagaer, ballader og mytologiske fortellinger. Hun skal studere ved en handelsskole – et alternativ som ikke appellerer til henne mye. I en alder av 17 år blir hun ansatt på et kontor hvor hun etter egne ord skal lære å gjøre ting hun ikke liker og gjøre dem riktig. Hun skal også lære organisering. Hun jobbet der som sekretær i 10 år. I 1907 publiserte hun en realistisk novelle hvis første ord sjokkerte datidens publikum: "Jeg var utro mot mannen min". Mellom 1909 og 1918 fortsatte hun å skrive romaner og noveller i samtidens Christiana, de viktigste var «Jenny» og «Vaaren».Det var i Roma hun møtte sin kommende ektemann, en norsk maler, Anders Castus Svarstad. De giftet seg i 1912, i Belgia, og slo seg ned i 6 måneder i London. Deres første barn ble født i Roma i 1913. Sigrid måtte beholde et hus hvor også de 3 barna fra et første ekteskap av Svarstad bodde, fortsatte å skrive og engasjerte seg i den offentlige debatten rundt kvinnefrigjøring. I 1919, mens hun ventet sitt tredje barn, flyttet hun alene til Lillehammer. Sigrid konverterte til katolisisme i 1924, en viktig begivenhet i livet hennes. Ekteskapet hennes ble deretter oppløst av kirken, fordi mannen hennes allerede hadde vært gift første gang med en kvinne som fortsatt levde... I 1928 mottok hun Nobelprisen i litteratur for middelaldertrilogien «Christine Lavransdatter». Hun mistet foreldrene i 1939, og under nazistenes okkupasjon av Norge meldte hun seg inn i motstanden. Romanene hans er forbudt av myndighetene, hans eldste sønn blir drept i kamp. Hun måtte gå i eksil i Sverige og deretter i USA, hvor konferansene hennes var vellykkede. Hun kom tilbake til Norge ved krigens slutt og ble dekorert med Olav den hellige kors.
|
Sa mère Charlotte est danoise et parle allemand et français. Son père Ingvald Undset est archéologue et spécialisé dans l’âge de fer en Europe et en préhistoire nordique et européenne. La famille s’installe en Norvège lorsque Ingvald obtient un poste au Musée des antiquités attaché à l’université de Christiana en 1884. Les 11 premières années de la vie de Sigrid seront marquées par la grave maladie de son père, mais aussi par ses connaissances historiques: elle s’intéresse aux sagas, aux ballades et aux récits mythologiques scandinaves.
Elle fera ses études dans une école commerciale – option qui ne lui plaît pas beaucoup plus. A l’âge de 17 ans, elle est engagée dans un bureau où, selon ses propres mots, elle apprendra à faire des choses qu’elle n’aime pas et à les faire correctement. Elle apprendra également l’organisation. Elle y travaillera comme secrétaire pendant 10 ans.En 1907, elle publie une nouvelle réaliste dont les premiers mots choquent le public d’alors: “J’ai été infidèle à mon mari”. Entre 1909 et 1918 elle continuera à écrire des romans et nouvelles situées dans la Christiana contemporaine, les plus importants étant “Jenny” et “Vaaren”.C’est à Rome qu’elle rencontrera son futur époux, un peintre norvégien, Anders Castus Svarstad. Ils se marient en 1912, en Belgique, et s’installent pour 6 mois à Londres. Leur premier enfant nait à Rome en 1913. Sigrid doit tenir une maison où vivent également les 3 enfants issus d’un premier mariage de Svarstad, continue à écrire, et s’implique dans le débat public autour de l’émancipation de la femme. En 1919, alors qu’elle attend son troisième enfant, elle s’installe seule à Lillehammer.
Sigrid se convertit au Catholicisme en 1924, événement important dans sa vie. Son mariage est alors dissous par l’église, car son mari avait déjà été marié une première fois à une femme qui vivait toujours.En 1928, elle reçoit le prix Nobel de Littérature pour la trilogie médiévale “Christine Lavransdatter”.Elle perd ses parents en 1939, et pendant l’occupation de la Norvège par les nazis, elle rejoint la résistance. Ses romans sont bannis par les autorités, son fils aîné est tué au combat. Elle doit s’exiler en Suède puis aux États-Unis, où ses conférences ont du succès. Elle revient en Norvège à la fin de la guerre et est décorée de la Croix de Saint Olav.
|
|